Historien om Natvigs Minde
Til tross for at holmen ligger sentralt i havnen og bare få hundre meter fra bygatene, er det bare de færreste som har vært i land på Natvigs Minde. Stavangerfolk flest har nok sett de særpregede sjøhusene på holmen, men kanskje ikke lagt så mye merke til dem likevel. Det uvanlige navnet og de karakteristiske bygningene forteller oss at her må det ha foregått noe spesielt gjennom tidene.
Natvigs Minde rommer mye havnehistorie, men også byhistorie i videre forstand. I gamle dager ble holmen brukt til fortøyning av både båter og fiskeredskap. Det nære området har alltid vært vent- og opplagsplasser for fartøyer på vei inn eller ut av havnen. Det nakne fjellet på holmen ble også brukt til tørkeplass for nøter, garn og seil og kanskje også klesvask. Holmen fulgte med da Christian IV ga Eiganes som gave til Stavanger by i 1607.
Karantene Institusjon
Farvannet på sørsiden var byens karantenehavn. I begge holmene sto det fortøyningsringer for karantenepliktige fartøyer. Hvis det kom mange av dem, måtte noen ankre opp, gjerne i at par døgn til sunnhetskommisjonen hadde forvisset seg om at det ikke fantes smittsom sykdom om bord. I det beryktede «koleraåret» 1831 ble også Kiellands sjøhus på holmen rekvirert som isolat.
Den store utbyggingen
Under seilskipsfartens høykonjunktur begynte havnevesenet å bekymre seg over mangelen på en offentlig ballastkai i havnen. I 1870 lanserte derfor havnefogd Thomas Natvig ideen om å bygge ut en kai som kunne ta skip opptil 10 fots dybde på nordsiden av den som nå kalles for Natvigs Minde. Den største bygningen ble kalt pramhuset, og det er her det største selskapslokalet befinner seg i dag. Det var nesten 21m langt og ve 14m bredt. Veggene besto av en nesten 2 meter høy steinmur. Oppå bjelkene var det rikelig med plass til å legge lange materialer, spirer, årer, rundholt og redskaper. I pramhuset oppbevarte havnevesenet alt utstyret sitt. Fortøyningstønner, føringsprammer, robåter, kjettinger, tauverk, blokker og all slags redskaper til virksomheten.
